Det er kalde dager for tiden og for mange av oss er det mørkt når vi kommer hjem fra jobb. For meg har mørketid alltid vært filmtid, en tid da man med god samvittighet kan krølle seg i sofaen med en tekopp og et eller annet på skjermen. I høst har jeg sett en rekke gode filmer som jeg gjerne vil tipse dere om. Første film ut er Gods own country, en britisk dramafilm fra 2017. Filmen er skrevet og regissert av Francis Lee, og er hans debut som regissør. Og for en vellykket debut! Dette er en film med høy kunstnerisk kvalitet som umiddelbart drar en inn og som engasjerer.

Handlingen er lagt til et grått og gjørmete Yorkshire, der hovedpersonen Johnny lever et ensomt liv med far og bestemor på familiens gård i Yorkshire. Hans eneste adspredelse er noen heftige fyllekuler om nettene og aggressiv, upersonlig sex med diverse ukjente menn på byens toaletter. Farens helse er skrantende, og ansvaret for gården hviler på Johnnys skuldre. Men det er vanskelig å leve opp til farens strenge og gammelmodige forventninger. Mismotet ligger som en tykk tåke rundt Johnny.

Vendepunktet kommer i form av en ung mann fra Romania. Gjestearbeideren Gheorghe er hyret inn av faren for å hjelpe til med lammingen, og han ser skjønnhet, håp og løsninger der Johnny ikke klarer det. Gheorghe har et naturlig forhold til kjærlighet, og han lærer den uerfarne Johnny om ømhet. Filmen er til tider eksplisitt, men det hele er vakkert og poetisk gjort.

Jeg er relativt forutsigbar, film som omhandler kjærlighet går som oftest rett i fletta på meg. Denne filmen skilte seg imidlertid ut i mengden. Her får du stillferdig og rørende landsbyrealisme på sitt beste, det er både barskt og følsomt på samme tid. Tror ikke jeg kan få anbefalt den nok!

LÅN FILMEN

 

Vil du ha mer i samme gate? God’s Own Country minner ikke bare om Ang Lees Brokeback Mountain, men også Andrew Haighs Weekend. (Kilde: www.p3.no)

 

Anbefalt av Camilla Gulbrandsen (litteraturformidler ved Kristiansand folkebibliotek)

 

Translate »