Det er ikke lett å være kvinne når kvinnerollen setter mange begrensinger for hvordan du kan leve livet ditt, hva du kan gjøre og hva du ikke kan gjøre. Det er en naturlig konklusjon etter å ha lest «Søstrene Makioka», som beskriver livet til fire japanske søstre og deres liv i Osaka og Tokyo rett før andre verdenskrig. I Japan fantes det mange regler den gangen. Man måtte gå inn i bussen i riktig rekkefølge, den eldste først, den yngste sist. Man måtte være dannet og sivilisert og gjerne beherske «de skjønne kunstner» sånn som å spille piano, skrive haikudikt, og kunne tradisjonell japansk dans. I hvert fall dersom man tilhørte en anerkjent familie. Men man skulle bli forsørget av en mann, man skulle ikke ha et yrke og tjene penger. Heller ikke dersom man egentlig hadde behov for en slik inntekt, fordi den økonomiske situasjonen til din familie ikke er så god som den har vært tidligere, eller det ikke dukker opp en velegnet frier som kan forsørge deg. Det vanskeligste av alt, man skal giftes, og søstrene må gifte seg i riktig rekkefølge, den eldste først. Det viser seg å være en vanskelig kabal å få til å gå opp etter at de to eldste er vel gift og i riktig rekkefølge. Nummer tre i rekkefølgen Yukiko er ikke så opptatt av å bli gift, i hvert fall ikke med «hvem som helst», mens den yngste Taeko er åpen for mye av det livet kan by på av eventyr, og er også ganske omsvermet.

Dette er ikke en trist bok, selv om den beskriver et strikt regime. Det er både spennende og rørende og morsomt å bli kjent med disse søstrene, med alle sine forskjellig særtrekk, der spesielt de tre yngste søstrene er nært knyttet til hverandre og har stor omsorg og glede av hverandre. Disse tre prøver også i den grad det er mulig å «myke» opp regelverket, slik at de alle kan få leve og blomstre. Det er en tykk bok, den skildrer det japanske samfunnet i detalj, sett fra søstrenes synsvinkel. Men det er ingen krevende bok å lese, fortellingen er helt kronologisk bygd opp og handlingen har god flyt. Velkommen til en Japansk reise i godt reisefølge!

Skrevet av Anne Kristin Undlien
Biblioteksjef, Kristiansand folkebibliotek

Translate »