Alice Hoffman er en amerikansk forfatter med en stor produksjon av gode bøker bak seg. Dette halvåret har jeg mer eller mindre levd i Hoffmanns halvt magiske, halvt hverdagslige, naturnære småbyunivers, i den betydning at jeg ikke har lest noen annet – jeg har gått fra Hoffman-bok til Hoffman-bok knapt uten pause. Det er fordi jeg har blitt så glad i det universet hun beveger seg i. Det er et dypt gjenkjennelig univers på flere måter. Hoffmann har utviklet en slags mytologi av betydningsfulle hendelser, dyr og planter, som vi møter gjennom flere bøker. Hovedpersonene hennes er gjerne åpne for det som er annerledes og derfor opplever de uforklarlige ting. Selv om de bor midt i den søvnigste lille landsby. De er ofte egenrådige figurer som opplever en annen side av tilværelsen – livets skyggesider, ofte. Hos Alice Hoffman har skyggesidene av livet en sentral og helt naturlig plass. Her tar sorg årevis å bearbeide, den forsteines inni en og gjør personene ugjenkjennelige for seg selv. (Men gjenkjennelige for leseren, som kanskje føler: Ja, sånn har jeg kjent meg!). Selve løsningen er også sentral: Det løser seg ofte, på den ene eller andre måten. Og jeg sitter som oftest igjen med en fortrøstningsfull følelse inn i meg: Det går bra til slutt, men så er det også greit at det ikke går bra hele tiden. Dette er gjennomgående i bøkene hennes, og jeg kjenner at jeg på et vis stoler på Hoffmann som forfatter. Hun er en forfatter det er trygt å gå til for meg, hun spiller på de riktige strengene og dessuten føler jeg meg akseptert som menneske når jeg leser bøkene hennes.

Sinn og Skinn er Hoffmans moderne eventyr for voksne, en slags alternativ «jungelbok». Her møter vi Ulvemannen, en ung mann som har vokst opp blant ulver. En kveld blir han skutt av jegere, men da de ser at det er en mann de har skutt, tar de ham med til sykehuset, der han risikerer å ende på asyl for mentalt forstyrrede. Hovedpersonen Robin, gartner og nyskilt mor, hjelper på impuls Ulvemannen å rømme fra sykehuset. Hun skjuler han hjemme og hjelper han med å vinne språk og menneskevaner tilbake. Og samtidig gror det fram en tiltrekning og forelskelse mellom dem. Men er det egentlig rett å ta Ulvemannen ut av hans gamle verden? Og hva vil skje dersom naboene finner ut at det bor en Ulvemann midt i blant dem?

Dette er en roman om å miste og finne seg selv, om å åpne opp og gi slipp. Om hva det vil si å være menneske og hva det vil si å være dyr. En nydelig bok i mine øyne, litt mørk, litt dyster, i blant humoristisk, og med en ekstra ømhet for dyrenes levevis.

Boka finner du her

Anbefalt av Camilla Gulbrandsen

 

Translate »