Jeg leste også den forrige boka til denne forfatteren, «Olive Kitteridge», som hun fikk Pulitzerprisen for. Dette er en helt annen historie, men også her er hovedpersonen en kvinne.

Boka tar opp fattigdom; hva det gjør med et barn å vokse opp i fattigdom, stadig være sulten og bli utsatt for omsorgssvikt. Den tar også opp klasseskiller i det amerikanske samfunnet.

Historien begynner mens Lucy er innlagt på sykehus i New York etter å ha fjernet blindtarmen Hun er nå i slutten av tjueårene. Hun får komplikasjoner, er veldig svak og blir på sykehuset i ni uker etterpå. Mannen har lite tid til å besøke sin kone. Hun savner sine to mindreårige døtre sterkt og en venn tar dem med på besøk. De lurer selvfølgelig på om hun kommer hjem snart. En dag når hun våkner, sitter hennes mor på en stol ved fotenden av sengen. Svigersønnen har betalt billetten og bedt henne komme, viser det seg. Lucy har ikke snakket med eller sett sin mor på flere år, og den eldre damen har aldri før reist med fly. Nå blir hun sittende ved sengen i flere dager, hun tar seg bare en liten høneblund innimellom. Hun forteller om folk og hendelser fra Lucys barndom. Lucy har tydeligvis fortrengt det meste. Hun vokste opp i en garasje, de var fattige, ble mobbet for det og for at de luktet. Lucy satt mye på skolen eller på biblioteket og gjorde lekser. Hun gjorde det så godt at hun fikk stipend til å studere videre. Hun kjøpte klær på bruktbutikker og har aldri brydd seg om moter, men har funnet sin egen stil. Første gang hun blir med mannen til hans foreldre sier dennes mor om henne: «Lucy kommer fra ingenting».

Jeg vil ikke si at dette er stor litteratur, men det er en historie en ikke blir ferdig med umiddelbart. Samtidig kunne historien godt fortsatt litt til!

Anbefalt av Else Marie Nesse

Klikk her hvis du vil låne boken

 

 

 

Translate »