Her har vi et lappeteppe av forskjellige mannskarakterer, satt sammen til en roman som har noe Houellebeque-aktig ved seg. Boka er delt opp i flere forskjellige deler, og hver del handler om en ny mann. Første del skildrer en ung students forsøk på å leve interrailens glade dager, deretter møter vi en litt eldre og elskovssyk sikkerhetsvakt, og slik blir karakterene eldre og eldre for hver del. Til slutt har vi vært med på et helt mannsliv, med alt det byr på av frustrasjoner, dilemmaer, gleder, sorger og ubetydeligheter. Szalay har risset opp et slags psykologisk portrett av mannen av i dag: hans møte med verden, og med kvinner i særdeleshet.

Mennene kjennes på mange måter gjenkjennelige og troverdige. Samtidig havner disse karakterene til tider opp i relativt infame situasjoner, som kanskje er mer typisk for andre steder i Europa? (I det minste håper jeg det.) Felles for dem er at de sjelden igangsetter disse dels merkverdige, dels urovekkende situasjonene: De lar seg drive med, inni mellom smått tvilende, andre ganger relativt ureflektert. Hvordan har de egentlig havnet der de er? På sett og vis gir dette dem et preg av uskyld. Som lesere følger vi dem tett, og vi får en slags medfølelse med dem. Dette virker jo som ganske vanlige følelser hos vanlige folk. Men det er ikke til å stikke under en stol, at karakterene ikke akkurat er mors beste barn – ei heller de mest sympatiske typene. De drives av kapitalismens idealer, skriver en anmelder. Men interessant lesning, det er det. Og underholdende, for boka er skrevet på en lettbeint måte, og den etterlot meg halvt lattermild, halvt måpende, halvt provosert.  

Anbefalt av Camilla Gulbrandsen

Klikk her hvis du vil låne boken

 

Translate »